Elsa med Per, kjentmann Kennet Andersson og dommer Cenneth Quick dag 2.

Eksjöprovet 2018

Skal vi ikke dra på Eksjö, da, spurte jeg Per en dag da han satt og vurderte svenske jaktprøver å stille Elsa på. Hun hadde i løpet av høsten prestert bedre og bedre, på tross av forholdsvis få slipp, og drømmen om det svenske jaktchampionatet hadde dukket opp igjen etter valpekullet for åtte måneder siden. Vi mente hun hadde nivået inne, og at det var en realistisk mulighet.

Som sagt, så gjort. Vi kom oss av gårde fredag ved 13-tiden, og valgte ruten om Karlstad, som Google maps anbefalte som kortest. Mulig det er det på sommerføre, men ikke på snødekte veier med tidvis saktegående trafikk og snøbrøyting. På et tidspunkt begynte bensinmåleren å bevege seg ned mot et kritisk nivå mens vi kjørte på stadig smalere bygdeveier, uten antydning til en bensinstasjon noe sted. Takk til de menneskene som bestemte seg for å anlegge en Qstar nettopp i Boxholm eller noe der omkring, hvor vi til slutt endte og fikk fylt opp.

Langt seinere enn planlagt kom vi endelig frem til Eksjö, og fikk installert Elsa i hui og hast på hotellrommet på Vaxblekargården, før vi nesten løp inn på jaktprovsmiddagen.  Her var det fullt av folk, og ikke en sitteplass å oppdrive, så vi ble plassert alene ved et hjørne av premiebordet under maten. Vi fikk i hvert fall oppnådd kontakt med kjentmann og dommer for neste dag.

Vi våknet spente lørdag morgen og fikk ikke akkurat nytt frokosten på den koselige, gamle Vaxblekargården. Til det var vi begge for nervøse.  Det var -6 og snø i lufta, samt en kald vind. Vi dro av gårde til et av de nordligste terrengene på prøven, Fösebacken. Vi møtte dommer Thomas og kjentmann Roger ved Virunda kirke før vi dro opp i terrenget, som hadde mye og løs snø, og i tillegg godt med spor av både villsvin, rev og ikke minst rådyr. Det begynte å gå opp for meg hvorfor det var krav om RR-bevis for å delta her! Et eneste harespor ble observert på veien opp i terrenget. Roger bodde like ved og kjente terrenget som sin egen bukselomme. Vi gikk først en runde uten å se annet enn store forekomster av rådyrspor. Vi valgte da å gå tilbake til sporet i veien opp, men vitringen virket til å være særs dårlig, Elsa reagerte ikke som hun pleier på et ferskt spor i det hele tatt. Vi ble fortalt at «svenskharene» hadde blitt mer eller mindre borte fra dette området og at det var mest felthare eller «tyskhare» her nå. En hvit hare hadde de ikke sett på mange år. Elsa kom over ferske villsvinspor og reagerte med strittende bust over hele ryggen. Tydelig en fremmed og sterk lukt! Endelig kom losen i gang og både Per og dommer Thomas så haren i uttaket. Men enten det var den uvante tyskharelukta eller vitringen, ble det en strevsom affære for Elsa. Det ble lite flyt og driv over losen, og minuttene slepte seg av sted. Jeg hadde et håp om å få se haren, siden jeg aldri hadde sett en felthare før. Anledningen bød seg aldri. Roger hadde sørget for et lager med ved og fyrte en velsignet varme etter hvert, det ble kaldt i trekken og snøen. Han bød på korv og vi hadde det riktig så trivelig der ved bålet.  Elsa greide å dra sammen losminutter nok til en andrepremie, og muligheten for et svensk championat var fremdeles til stede, men da måtte det en førstepremie til dagen derpå. Dreieboka på Smålands støvarklubbs nettside kunne fortelle om sterke prestasjoner blant mange av hundene, og det gikk nesten inflasjon i førstepremier.  

På kvelden var det stappfullt av «stövargubbar» på hotell Vaxblekargården. Dommermøtet varte og rakk. Vi ble sittende og vente sammen med to andre norske, Tor Erik og Lisbeth som var der med sin høyt premierte dunker, NORD JCH RR Gjermaa`s Anfield. De var storfornøyde med dagen, Anfield hadde førstepremien inne med god margin.  Etter en hyggelig ventetid med jaktprat og et par øl var resultatene klare. Over 20 førstepremieloser! Etterpå forsvant svenskene nesten umerkelig og det var vi fire norske igjen til å innta en etterlengtet middag. Etter hvert sa også betjeningen på hotellrestauranten takk for seg etter å ha servert oss en siste øl. Det var jo greit nok, vi hadde en lang dag foran oss og sa god natt ikke lenge etterpå. Vi skrudde av noen lys og gikk.

Neste dag skulle vi til Äspefall sør for Eksjö. Her var det helt andre snøforhold, mye mindre snø og mer jorder og enger. Dommer for dagen Cenneth Quick, for øvrig «ordförande» i Smålands støvarklubb, forsikret oss kvelden før om at det var bra med hare i terrenget. Og større forekomst av harespor har vi vel aldri sett noen av oss enn i dette området. Over alt i veiene, som var dekket av et tynt lag med nysnø, gikk haresporene. Det var ikke villsvin i det terrenget akkurat nå, siden det hadde pågått en stor jakt der nylig. Ingen tvil om at villsvina er en stor plage mange steder i Sverige. Men rådyr var det igjen nok av. Kjentmannen Kenneth bodde så nær at han kom til fots. Igjen var Elsa litt nølende ved de ferske haresporene. Er det hare, eller en slags rådyr, som jeg ikke får jage? Etter oppmuntrende ord fra oss i foten var det som om hun bestemte seg for at, jo, det er hare. 08.35 kom uttaket. Og med det et stigendespenningsnivå. Haren dukket opp på veien etter en halvtimes tid, og endelig fikk jeg sett en felthare i levende live. Elsa drev etter hvert bedre og bedre. Losen fløyt på med en utrolig intensitet til tider. Vi så haren krysse et jorde, og Elsa under minuttet etter, klokkerent på strengen. Vi sto på nesten samme sted på veien hele tiden og hørte det meste av losen. Haren gikk lite på veien, noe som tyskharen visstnok har for vane, den holdt seg i terrenget. Jeg sluttet med vilje å se på klokka etter en times tid. Dommeren sto smilende og hørte på. Etter noe som virket som 5 timer rakte han fram hånda og gratulerte med 120 minutter. Per blåste henne inn på flere hundre meter i full los, og hun kom som et skudd, som hun pleier. Vi var glade og lettet og litt rørt også. Tenk at det gikk! Klokka var ikke 11 en gang, så vi la i vei for et nytt slipp. Også i dette området gikk haresporene i kryss og tvers. Kjentmannen tok oss med til en viltåker, og Elsa tok ut en ny hare rett ovenfor. Den kom susende forbi oss over viltåkeren med Elsa 3 minutter bak. Etter hvert gikk haren gjennom et viltgjerde. I Sverige stilles det ingen krav til lengde på los nummer to, så når prøvetiden begynte å gå mot slutten koblet vi ved veien. En spennende og ikke minst hyggelig dag med Cenneth og Kenneth var over.  Vi returnerte til Eksjö, sa farvel til dommeren og satte oss i bilen for hjemveien, spente på poengsummen. Selv var vi utrolig fornøyde med Elsas prestasjon denne dagen. Og med det svenske jaktchampionatet i bagasjen gikk turen hjem nesten som en lek. Vel hjemme sjekket vi resultatene på nettet. Elsa hadde fått 62 poeng! Prøvens høyeste, skulle det vise seg.

Vi må også gratulerere alle de andre som gjorde det bra og særlig Anfield som endte opp med en flott 3. plass i prøven totalt!

 

Dag 1: kjentmann Roger Lindén, dommer Thomas Larsson og Per ved bålet.